Bioetanol og biodiesel kan bli den neste miljøbomben

Publisert: 28.jun.2007 @ 11:46
Vi har i det siste lest mye om innføring av Bioetanol og biodiesel som drivstoff og om hvor bra dette er. Men selv om bioetanol og biodiesel isolert sett kan se bra ut som drivstoff, så er fremstillingen av disse drivstoffene så problematisk i et miljøperspektiv at dette kan bli en svært farlig vei å gå, og på mange måter gjøre vondt verre. Vi bør derfor allerede nå fastslå at biodrivstoff er en dårlig løsning, for så å finne andre og bedre løsninger.
image18

Problemet med bioetanol ligger i fremstilling og produksjon. Det er fakstisk svært lite CO2 reduksjon å hente ( i noen tilfeller tvert i mot), og i tillegg får vi kamp om et allerede overbelastet knapphetsgode - dyrket mark og skogsområder. Jeg skal prøve å ytdype dette nedenfor.

For det første, det er bioetanol og biodiesel som er problematisk, ikke biobrensel. Biobrensel er finfint det, om det brukes riktig. Så det er supert om vi bruker med biobrensel til oppvarming, problemet oppstår når vi skal lage flytende biodrivstoff. Den prosessen er så energikrevende at vi til slutt kun har en gevinst på 10-20% målt i CO2 ekvivalenter per liter. Men da har vi kun sett på prosessen fra råstoff til drivstoff, og ikke på alle de problemene som oppstår på grunn av endret bruk av jordmonn og endret uttak av biomasse. Og det er særlig dette som forårsaker problemene.

Det er i hovedsak disse problemene som gjør at en kanskje bør revurdere om det er så smart med biodrivstoff:
  1. Endret bruk av jordbruksland vil direket kokurere med matproduksjon. Dette vil føre til dyrere mat, og på litt sikt matmangel for fattige. Tyskere klager allerede over at ølprisene har steget som en følge av at mange bønder allerede har skiftet fra korn til raps.
  2. Omleggeing av landområder fra skog til biobrensel, vil i seg selv føre til betydelige CO2/CH4 utslipp, samt tap av biodiversitet. Allerede i dag fjernes store arealer med regnskog før å bli erstattet med f.eks. palmeolje plantasjer. Dette er særlig ille, da det vil ta ca 70 år! før en slik plantasje (dersom brukt til biodrivstoff) vil ta igjen de utslipp av klimagasser en slik omlegging av skogen medfører. Dette blir derfor en helt feil løsning med biodrivstoff fra slike plantasjer for å løse klimakrisen.
  3. Utarming av jordsmonnet. Tradisjonelt har vi ved skogsdrivft og jordbruk, høstet bare deler av plantene, og latt en betydelig del av biomassen ligge igjen. Dette har tilbakeført verdifulle næringsemner til jordmonnet, gitt beskyttelse til ny plantevekst, samt dyr og fugler. I tillegg har vi tilbakeført husdyrgjødsel fra de dyrene som har spist deler av det vi har høstet. Ved produksjon av biodrivstoff, er det nettopp gjort et poeng av å bruke alt sammen, med utarming av jordsmonnet og tap av biodiversitet som resultat.
Det er derfor gode grunner for at vi bør tenke oss om både en og to ganger før vi jubler over innføring av biodrivstoff også i Norge. Fast biobrensel JA, flytende biodrivstoff i stor skala NEI.

Så gjenstår det da bare å se hva andre generasjon biodrivstoff vil føre med seg. Men selv om produksjonen av dette skulle bli miljømessig akseptabel (isolert sett), så tror jeg ikke at dette blir mer enn et overgangsfenomen, da verden stort sett har større bruk for matproduksjon også i relativt nær fremtid. Skogsdrift i Skandinavia, Russland og USA/Canada har et bytelig potensiale, men ikke på nær nok til å kunne erstatte fossilt brensel i særlig skala.

Dette viser bare så altfor godt hvorfor det er viktig med en helhetlig og tverrfaglig tilnærming til klimaspørmålet. Det er derfor forstemmende hvor lite som satses på kunnskapsproduksjon og forskning på alternative løsninger og systemforståelse. Kanskje på tide at vår kunnskapminister avslutter hvileskjæret og kanskje setter på litt fart. Det kan bli kostbart å vente ...

Penger i isfri pol

Publisert: 31.mai.2007 @ 10:13
"Penger i isfri pol", denne overskriften var å lese i Moderne Shippings 1 utgave - mai 2007. Innholdet i artikkelen var forsåvidt greit nok; kortere vei til Asia betyr penger og tid spart på frakt. Men jeg synest tittelen oppsummerer mye av problemet med norsk klimainnsats, vi er mer opptatt av kortsiktig økonomisk gevinst, og viser liten eller mangelfull evne til å se lenger enn tre år frem i tid. Det bli jo da nesten tragikomisk det som nå utspiller seg i forbindelse med regjeringens klimamelding. At Stoltenberg insisterete på å hemmeligholde SFTs rapport om muligheter for klimaredusjon "hjemme", er blitt symtomatisk for AP og LOs klimavegring.

image17

Og her tror jeg mye av problemet ligger, i maktalliansen mellom AP og LO. Jeg tror at mye av problemet ligger i at AP og LO ikke klarer å forklare sine medlemmer at dette er bra for dem. Kanskje dette vil være tøft for noen arbeidsplasser, men dette er noe som uansett vil komme. Og dersom vi handler nå, i stedet for å kjøpe kvoter ute, så vil norsk industri være klare og tilpasset en ny klimavirkelighet, når kvotene ikke lenger vil være et alternativ. For en trenger ikke mye fantasi for å forutse at klimakvoter enten vil bli et knapphetsgode, med dertil høye priser, eller at andre land vil utvikle teknologi som utkonkurrerer forurensende teknologier. Uansett, vil norske arbeidsplasser være mer truer av manglende handling, enn av handling.


Vi ser også at den såkalte månelandingen, nå knapt kan kalles et nyttårsrakett. Ikke bare er teknologien som vi skulle utvikle tilgjengelig allerede, men nå skal britene ha fullrensing før oss også. Igjen ser vi at manglende politisk vilje, skusler bort mulighetene. Når dette er sagt, så mener jeg at det fortsatt er tid og handlingsrom, men at regjeringen er nødt til å se i andre retninger enn olje- og gass for å finne løsningene.

Biodrivstoff, er jo en annen klimamyte. Biodrivstoff vil riktig nok være viktig i en overgangsfase, men ikke bærekraftig på sikt. Dette fordi vi trenger jordbruksarealene til matproduksjon, ikke drivstoffproduksjon i fremtiden. Det er også store utslipp av ikke fornybart CO2 forbundet med produksjon av biodrivstoff, slik at effekten er langt mindre enn en skulle tro.

I likhet med de nye bilavgiftene, så ser vi at manglende politisk evne er ødeleggende. For omleggingen av bilavgiftene har ikke ført mye godt med seg, nesten tvert i mot. For hva har skjedd? Jo folk bruker like mye penger på bil som før, og dermed så kjøper de nå en dieselbil med nesten like stort utslipp (men flere hestekrefter) som før omleggingen. Og da er vi jo like langt, eller nesten verre, da diesel biler jo har langt større NOx utslipp enn bensinbiler. Denne effekten kalles "rebound effekten", og er symptomatisk for all energieffektivisering ... et skritt frem, to tilbake.

Nei skal en løse klimaproblemet, så er en dessverre nødt til å sette grenser. For folk flest er "dumme" - også i Norge, i hvert fall tyder utviklingen av den norske bilparken, fritidsflåten, antall flyreiser, boligareal på at vi ikke har tatt inn over oss klimatrusselen.

Men dersom vi faktisk hadde gjort noe med problemet, kjørt i biler med mindre utslipp, mer miljøvennlige båter etc, etc, så kan det hende at vi slipper en dramatisk reduksjon av frihet og levestandard. Forsetter vi som nå, så vil vi dessverre møte klimavirkeligheten fortere og på en langt mindre hyggelig måte i en fremtid ikke så langt unna ...


Til ragnarok på første klasse ...

Publisert: 20.feb.2007 @ 14:12
I den siste tiden har det vært mye snakk om hvor ambisiøse Norge skal være i vår reduksjon i utslipp av klimagasser. Mye har vært snakket om hvor vanskelig dette er, blandt annet fordi vi er blitt så avhangige av privatbilen til transport. jeg vil hevde at dette ikke er et teknisk men et sosialt problem. Og så lenge det blir sett på gjevt og prestisjefult med en stor, dyr og forurensensde bil, så vil vi heller ikke klare å snu utviklingen.

Audiq7

Svaret på utfordringen, ligger i regulering. For skal vi som privatpersoner få lov til å gjøre som vi vil, eller må myndighetene inn å regelurere? Og det er jo ikke vanskelig ... en kan for eksempel begynne med at biler som selges etter 1.januar 2010 ikke kan slippe ut mer en 130g CO2/km og biler solgt etter1.januar 2015 100g CO2/km. Dette tar hånd om hva som kommer inn i bilparken, men en må også sørge for utfasing av de bilene som forurenser. Dette kan gjøres tilsvarende enkelt. Etter 1.jan 2015 er det ikke tillat å kjøre biler som slipper ut mer enn 150g CO2/km, etter 1. jan 2020 ikke tillatt med biler som slipper ut mer enn 100 g CO2/km osv. osv.

Når vi forventer at industrien skal godta og inrette seg etter slike pålegg, er det ikke da mer enn naturlig at dette gjelder oss som privatpersoner også? Dette er også lettere å få til, til en svært lav (samfunnsmessig) kostnad. De fleste skifter jo bil oftere enn hvert 10 år uansett ...

EU er allerede inne på slike tanker, til heftige protester fra luksusbil industrien. Jeg regner nok med at det vil bli protester dersom et slikt forslag her hjemme også, men jeg synest ærlig talt ikke synd på de som i dag kjøper slike biler.

En annen sak er pressens dobbeltrolle. Her har de den ene katastrofeoverskriften etter den andre om dramatiske klimaendringer og hvor ille det kan bli, samtidig som de skryter uhemmet over nye miljøverstinger.

Det samme gjelder boliger. Skal vi få lov til å bygge og varme opp store hus, bare fordi vi har råd til det, eller bør det være et tak på hvor mye energi en bolig kan bruke per person. Igjen må vi begynne med det som bygges, og har er de nye byggeforskriftene et skritt i riktig retning, selv om dette kun er per m2 foreløpig. Men også her må vi fremtiden diskutere om det er hensiktsmessig med andre reguleringsmekasnismer enn de vi har i dag.

Min påstand er derfor at klimaproblemet er mer et sosiologisk enn et teknisk problem, selv om miljøteknologi vil væøre en viktig faktor i de kommende sosiologiske endringsprosessene (for ingen av oss vil godta en senking av levestandard).

Jeg er opptimist, og tror dette går bra, men det krever politisk mot og evne til politisk handling.

Tid for miljøteknologi

Publisert: 18.jan.2007 @ 14:51
Den dårlige vinteren har for alvor satt klimatrusselen og miljøet på agendaen. Og det er ikke en avis eller politiker med respekt for seg selv som ikke mener noe om CO2 rensing. Problemet er bare at de fremdeles ikke er i stand til å forstå det store bildet, og dermed er vi i ferd med å miste det tidsvinduet lavutslippsutvalget og Stern-raporten har gitt oss for å løse klimaproblemet til en akseptabel kostnad.

kull2

For problemet er jo at rensing av CO2 fra Norske varmekraftverk ikke vil redusere utslipp fra fastlandet i det hele tatt, det vil kun bidra til å dempe veksten i utslipp. Hvorfor? Fordi vi per i dag ikke har operative varmekraftverk! og 99 % av strømmen kommer fra vannkraft (i et normalår). Dersom vi skal redusere våre klimagassutslipp med 50 – 80 %, så må dette skje med andre midler enn CO2 lagring. Det er derfor litt skremmende at vi aldri har solgt så mange miljøfiendtlige biler som i desember, dvs før disse ble dyrere i pris.

Stern rapproten gir oss noen ganske interessante perspektiver på utviklingen fremover, som jeg dessverre ikke tror norske politikere er i stand til å fatte. For hadde de skjønt det, så hadde de omsatt dette til politikk omgående … noe de ikke har vist tegn til hittil.

Det hele baserer seg på følgende premisser, som i svart/hvitt versjonen er som følger:

  • Klarer vi å stoppe klimagassutslippene i tide, (dvs en CO2 konsentrasjon mindre enn 550 ppm., mot dagen 380 ppm.), så vil vi kunne oppleve fortsatt økonomisk vekst.
    • Stern antyder en økning i BNP på i størrelsesorden 4 til 20 ganger dagens BNP i 2100.
  • Dersom vi ikke klarer å stoppe i tide, så vil vi ødelegge grunnlaget for verdensøkonomien.
    • Stern antyder en økonomisk depresjon verre enn den på 1930-tallet.
  • Dersom vi skal klare å løse klimaproblemet innen rimelig tid, til en akseptabel kostnad, så er det viktig å starte med en gang.
    •  Dvs vi må til enhver tid ta det riktige valget når vi kjøper nytt (ny bil), bygger, reparerer og driver vedlikehold.
    • Stern antyder en merkostnad på dette på ca 3-5 % av BNP.

Og hva betyr så dette? Jo at det ikke bare må settes inn tiltakk på produksjonssiden (kraftproduksjon), vi må også gjøre noe med forbruket. M.a.o, når vi bygger nye hus, kjøper ny bil, planlegger nye transportløsninger, så må vi til enhver tid velge det som er best for miljøet.

Dagens politikere tror dessverre at dersom vi lykkes med CO2 fangs, så har vi løst Norges problemer. Virkeligheten er at dersom vi lykkes med CO2 fangs, så kan vi tillate oss å bruke mer energi, gitt at vi klarer å redusere våre andre CO2 utslipp med 50-80 %.

For å lykkes med dette er det intuitivt selvinnlysende at vi må satse på teknologi og energiøkonomisering. Til dette trengs det bl.a. økt satsing på realfaglig kompetanse og forskning. Det er derfor svært uheldig med en barnehageminister som setter norsk forskning på sparebluss (med unntak av energiforskning). For der det virkelig må rettes en innsats, på forbrukssiden – der skjer det svært lite, og de som forsøker stanger med hodet mot veggen. En forsiktig start på å nå målet på 550 ppm, er derfor å øke forskningsbevilgningen til minimum 3 % av BNP, hvorav mesteparten må gå til teknisk naturvitenskapelig forskning, samt utbygging av klimavennlig infrastruktur.

Og gitt at Sterns overslag holder stikk, så spiller det ingen rolle om for eksempel en høyhastighets togbane mellom de store byene våre aldri vil være bedriftsøkonomisk lønnsom, dersom det er dette som skal til for at vi klarer å redusere vår klimagassutslipp med 50-80%.  Tvert i mot ville dette være en svært god investering. For skal vi følge Sterns argument, så kan vi bruke svært mye penger før det bli ulønnsomt. Kyoto-avtalen er i så måte svært interessant, da denne åpner or at miljøhensyn teller så tungt at nasjonalstaten kan iverksette nødvendige tiltak, selv om dette strider mot andre avtaler (som for eksempel EØS avtalen).

Så spørs det da om vi har politikere som er i stand til å samle seg om å satse bredt på ulike typer miljøteknologi, samt kunnskapsutvikling omkring dette og miljø/klima. Eller om de fortsetter nedbyggingen av kunnskapssektoren i Norge. Barnehageministeren er den som først burde gripe fatt i dette. Ingen grunn til å vente ...

Men til syvende og sist, så er det også et spørsmål til oss alle. For det som med slanking, det er lett å være idealistisk i festtaler og for en kortere periode, mens det er det vi gjør hver dag – hele året som betyr noe.

Så er det bare å håpe at en kan fortsette å dra på ski i fjellheimen. Det er noe å tenke på for dem som kjører stor SUV til sin ferdigoppvarmede hytte, med varmekabler i oppkjørselen.


Drømmen om hvit jul

Publisert: 06.des.2006 @ 14:17

I dag 6.desember kan drømmen om en hvit jul synes fjernere enn noen gang for de fleste av oss. Der mildvær og springflo skyller innover oss. DNMI har startet pollenmålinger, og vi kan lese om den varmeste vinteren på 1300 år i Alpene. Vasaloppet spåes aldri å nå 100 års jubileet i 2022, og VG har begynt voksenopplæring.

 

bryggen under vann

Det som synes klart er at det er kun teknologiske løsninger som kan løse samfunnets energi og forurensingsproblemer.  Dette krever en storstilt satsing på utdanning og forskning. Da blir det underlig at utdannings og forskningsministeren tar et ”hvileskjær” i bevilgningene når det trengs som mest. Og det lille som bevilges fokuseres mest på energisektoren. Problemet er bare at dette problemområdet er så stort og komplekst, og så mye mer enn kun energiproduksjon. Resultatet av hvileskjæret er at mye av den forskning og utvikling som er nødvendig på hele systemet, med unntak av energisektoren, stopper opp. Dette i en tid da energisektoren går som det griner, og egentlig burde ha spyttet mye mer penger i kassen selv.

Det jeg savner fra politikerne er evnen til å tenke langsiktig, konsekvent og helhetlig. For like viktig som hvordan vi produserer energien, er det hvordan og hvor vi bruker denne. Og her er det minst like mye, om ikke mer å spare, enn på gjennom tiltak innen forbedret energiproduksjon alene. Til sammen kan dett bli riktig så bra, om bare politikerne våkner i tide.

En av grunnene til at Norge i sin tid lykkes som oljenasjon, var at vi hadde tilgang på et bredt kunnskapsgrunnlag innen mange ulike fagdisipliner uavhengig av det som det den gang var marked for. Denne kunnskapen fant så en ny anvendelse innen for olje og gass sektoren. I dag blir kunnskapsutviklingene søkt tilpasset et marked. Dersom markedet endres, så står en kanskje uten ressurser til å møte de nye behovene, da denne delen av kunnskapsproduksjonen ble lagt ned i "mangel" av et marked. Denne misforståtte markedstilpassningen kan komme til å koste oss dyrt i fremtiden. Det blir jo også litt komisk at denne trenden fortsetter med tiltakende styrke med en rød-grønn regjering. Men med LO i ryggen så kan en vel neppe forvente annet enn en kunnskapsfiendtlig politikk fra regjeringen. Det er bare å håpe at også snart LO skjønner at det vil koste oss alle dyrt om vi ikke endrer kurs.

Skjønt når VG nå ser ut til å ha tatt poenget, så er det lov å håpe at andre snart kommer etter …


Norge en klimaversting

Publisert: 01.nov.2006 @ 11:26

Mangel på handlekraft i klimaspørsmål kan koste oss dyrt. Har vi politikere som evner og tør gjøre noe?

 kull2

Det er merkelig dette med hva som oppfattes som virkelig, og hvordan virkeligheten beskrives. To religionsforskere, Bergen og Luckman, ble berømte på ’60-tallet da de postulerte at virkeligheten var en sosial konstruksjon, m.a.o. at det som flertallet anser som virkelig, det er virkelig for det sosiale felleskap (les samfunnet). For meg virker det som at debatten om menneskeskapte klimaendringer nå har endret seg i media. Der forskerne før ble beskyldt for å rope ”ulv” og mele sin egen kake, skriver en nå mer skalig og nyansert.

Også i politikken skjer det ting, hvert fall i utlandet. For det er påfallende hvordan EU (som det er mest naturlig å sammenligne seg med) systematisk arbeider for å nå sine forpliktelser i henhold til Kyoto-avtalen, gjennom enøk-tiltak og bruk av alternative energikilder. De påstår attpåtil at dette skaffer dem flere interessante arbeidsplasser, et økonomisk konkuransefortrinn, og selvfølgelig miljø og helsegevinster. Mange EU -land, bl.a. Storbritania, Frankrike og Sverige ligger også godt an i forhold til målsetningene i Kyoto-avtalen.

Dette i kontrast til vår hjemlige politiske barnehage, der kraftsosialismen rår, og forskningsbudsjettet overføres til barnehagene. Og ikke før hadde Lavutslippsutvalget, ledet av professor Randers (BI), lagt frem sitt forslag til hvordan vi (med relativt enkle midler og til en rimelig penge) kunne redusere våre CO2 utslipp med 50-80 % innen 2050, så går regjeringen imot ett av disse rådene og avtaler gasskraftverk uten rensing fra dag én, samt å inkludere den såkalte verdikjeden for CO2 håndtering. Jeg er ingen ekspert på disse teknologiene, men argumentasjonen til Lavutslippsutvalget mot en slik verdikjede virket fornuftig. Noen mener også at nødvendig teknologi allerede finnes. Jeg er mer redd at et gasskraftverk vil ødelegge for nye fornybare alternativer, da disse på kort sikt vil bli mindre lønnsomme.

Men regjeringen skal ha ros for de nye bilavgiftene, de er et skritt i riktig retning. Selv om jeg er litt skuffet over at de ikke er helt teknologinøytral i den forstand at effekt fortsatt teller i avgiftsgrunnlaget. Dette er i bl.a. i disfavør av miljøbiler som SAAB Biopower (som jo oppnår en høyere effekt med E85). I det hele tatt kommer SAAB Biopower dårlig ut av de nye avgiftene, da avgiftene heller ikke skiller mellom CO2 fra fossilt eller fornybart brensel (et problem vi også deler med bl.a. Storbritannia). I så måte hadde det vært bedre om hele avgiftene ble lagt på drivstoffet, og ikke bilen. Da hadde det vært et større og kontinuerlig initiativ til å kjøre miljøvennlig. Det forutsettes da at disse avgiftene brukes til å etablere kollektive ”CO2-frie” alternativer der det er mulig, som trikk og bane i og rundt Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, samt høyhastighets-togbaner mellom byene.

Men det største problemet er fortsatt fellesskapets mangelfulle (om en er bekymret for klimaendringene) forståelse for problemkomplekset. For hvordan kan vi forklare at folk nå strømmer til bilforhandlerne for å kjøpe en “forurensende” bil før prisen stiger, eller at enøk er et ord vi ikke bruker lenger. Jeg savner en diskusjon om hvor mye en bil skal kunne slippe ut per km, eller hvor mye energi et hus skal bruke per m2 (her må en nødvendigvis konsentrere seg om nybygg, og energimålet må være fleksibelt i forhold til energikilde og den til enhver tid tilgjengelige teknologi). Det siste er for så vidt indirekte nevnt av Lavutslippsutvalget, i og med at de ønsker at en fremover alltid implementerer best mulig teknologi ved nybygg, vedlikehold og reparasjoner.

Mandag presenterte Sir Nicholas Stern, “the Stern Review on the Economics of Climate Change” for den britiske regjeringen. Denne rapporten er interessant i den forstand at den representerer et skille i rapporter om klimaendringer - da den ikke diskuterer miljø, men de økonomiske konsekvenser av klimaendringer. Her hjemme har nok mange tenkt at dette ikke gjelder oss, men dem langt borte. Men i følge Stern, så vil de endringer dem langt der borte vil bli utsatt for, slå tilbake på oss i vest gjennom endret verdenshandel (som vi jo er blitt svært avhengig av). Vi kan dermed vente oss en økonomisk depresjon verre enn den i 30-årene om vi ikke gjør noe – og det umiddelbart. Stern har også satt en pris på klimagassutslipp lik 550 kr tonnet, noe som omtrent 3 ganger dagen kvotepris.

Så er det bare å håpe at vi snart våkner og gjør noe, samt at vi har politikere som tør. Nøling vil straffe seg og bli dyrt. Vi bør gjøre som EU, som satser stort på forskning og utvikling av mange forskjellige teknologier og energiløsninger. Fremtiden krever kunnskap og nye løsninger, og det er umulig i dag å forutse hva som vil bære frukter i fremtiden. Kanskje kjernekraft med thorium bør får en sjanse likevel?


En ubehagelig sannhet ?

Publisert: 25.sep.2006 @ 09:54

Al Gore er for tiden høyaktuell med sin film ”en ubehagelig sannhet”. Jeg har ikke rukket å se filmen enda, men faktaene filmen bygger på er vel kjent, og Al Gore bringer ikke nye fakta på bordet. Hovedbudskapet, som er det samme som IPCC og andre har hatt lenge er at om vi ikke endrer kursen radikalt innen 10 år, så kan det være for sent.

AIT

Bakgrunnen for dette er kort fortalt at om vi passerer 550 ppm CO2 i atmosfæren, noe som vil gi en gjennomsnittlig oppvarming på over 2 grader, så vil klimaet gå inn i en selvdrivende og selvforstenkende global oppvarming som ikke vil stabilisere seg før på 8-10 høyere temperatur. Konsekvensene av en slik oppvarming er vi ikke i stand til å forestille oss enda, annet enn at det vil være svært dramatisk for svært mange mennesker og dyr.

I 1990, som på mange måter er referansenivået for CO2 i atmosfæren, var nivået på 350 ppm. I dag har vi passert 380 ppm.

Men hva betyr 550 ppm for deg og meg?

For det første betyr det at de samlede klimagassutslippene globalt, må reduseres kraftig de neste årene, og det haster (se figur 2).

550 ppm

Om vi videre forutsetter at disse utslippene skal fordeles likt mellom alle på jorden, og at befolkningen i 2100 er på 9,5 milliarder, så ser vi hva dette egentlig betyr for hver av oss (og det er god grunn til å bekymre seg), figur 3. Og selv om figuren viser at vi må klare oss med 100 kg hver på 350 ppm, så hjelper det ikke så mye om vi kan gå opp til (550 ppm), det bli en kraftig reduksjon fra dagens nivå.

reduction co2

Sett på denne bakgrunn er debatten om strømkrisen i Norge deprimerende - av flere grunner:

  • Først og fremst fordi vi er i ferd med å skusle bort det som kunne vært et stort konkurransefortrinn og fremtidige arbeidsplasser på hodeløst forbruk.
  • Dernest at det ikke stilles spørsmål ved at det er riktig med et stadig økende forbruk

Når det gjelder strømprisen, så er vel hovedproblemet at den har vært for lav over lang tid, og dermed ledet oss inn i blindvei som er dyr å komme ut av (mange hus uten pipe).

Men det som kanskje gir størst grunn til bekymring er at sentrale politikere og organisasjoner enten er feige eller uvitende. Og jeg frykter det første, for uvitenhet er enklere å gjøre noe med.

For hvordan kan en ellers forklare at sentrale politikere nå ivrer for å løse ”kraftkrisen” med urenset gasskraft heller enn å se på det totale forbruket? For ”kraftkrisen” er resultat av årelang politisk svikt og feighet. For det hadde vært fullt mulig å unngå dette om en hadde evnet å sette i gang utbedringer av vannkraftverk, utbygging av småskala vannkraft og vindkraft, og ikke minst energisparing og overgang til mer effektiv oppvarming ved hjelp av biobrensel (les: nye effektive vedovner). Mangel på fremtidsrettede forskrifter for isolering, og oppvarmingssystemer i nye boliger er også et eksempel på dette.

Nå er det ikke sikkert det er så dumt med et gasskraftverk eller to (under forutsetting av rensing), men det monner ikke. Om vi klarte å fange all CO2 fra alle kraftverk som fyrte på fossilt brensel i hele verden, så er vi bare 1/3 på vei. Vi må allikevel kutte kraftig i våre CO2 utslipp.

Likeså, hvor er LO med sin internasjonale solidaritet? I følge FN flykter flere mennesker på grunn av miljørelaterte spørsmål enn krig og forfølgelse til sammen.

Eller NHO med sine fremtidsscenarier? I fremtiden trenger vi energi fra fornybare kilder, ikke fra fossilt brensel. Et av de store problemene med langsiktige og bærekraftige løsninger er dagens bruk av nåverdibetraktninger, og økonomenes manglende forståelse for eksterne kostnader. Disse kostnadene er nå i ferd med å innhendte oss, og jeg er redd kostnadene ved å utsette miljøarbeide vil bli langt større enn de er om vi begynner å gjøre noe allerede i dag.

Men det som kanskje gir mest grunn til bekymring er medienes manglende evne til å legge sammen to og to. Journalistenes evige sensasjonsjakt og tabloide krisemaksimering på de feile tingene setter jo dagsorden. Hvorfor krisemaksimeres det ikke om vår uendelige sløsing med energi, og hvordan vi selv har skyld i det hele. Nei de skriver fortsatt varmt om store forurensende bilers fortreffelighet, og om de uhyrlige strømprisene. Som om vi har krav på billig strøm?

Nei dette blir som å ”pisse i buksen”, det varmer først – men det blir verre etterpå, når vi blir nødt til å gjøre noe med klimagassutslippene.

Regjeringens foreslåtte tiltakspakke for å spare strøm (pelletsovner, varmepumper og strøstyring) er i så måte en vits. Dersom de ønsket å gjøre noe med energiforbruket og for miljøet, så hadde de gitt et tilskudd til å bytte ut gamle vedovner med nye mer effektive og rentbrennende ovner (ved er jo biobrensel og CO2 nøytralt). Problemet for regjeringen med dette er at dette ville kostet atskillig mer den det de nå foreslår …

Det vi trenger i Norge i dag er en debatt med fokus på forbruk, hva vi kan tillate oss å forbruke strøm på (hytter versus hjem og industri), samt utbygging av ny fornybar energi (men alle fornybare kilder har også en miljøkostnad).

Og når vi diskuterer fremtidens infrastruktur og energiforsyningssystemer, så er det mitt håp at politikerne og andre som skal utføre kost nyttevurderinger, er i stand til å se forskjellen på hva som er fornybart og hva som ikke er det. Jeg skulle også ønske at det ble satt spørsmålstegn ved rentesatser og levetider ved nåverdibetraktninger. Slik dette brukes i dag leder det galt av sted. Levetiden med fornuftig vedlikehold og oppgraderinger er ofte lagt mer enn 20 år!

Dersom dagens metode for nåverdibetraktninger hadde vært brukt til å sammenligne utbygging av vann versus kullkraft på 60 og 70-tallet i Norge (før CO2 ble et problem), så er jeg overbevist om at det den gang hadde blitt bygget kullkraftverk. I dag kan vi være sjelegald for at det ble tenkt mer langsiktig før, og vi har fremdeles stor glede av 100 år gamle vannkraftverk …

Det vil bli mye billigere, og et stort konkurransefortrinn for norsk industri, om vi begynner å gjøre noe i allerede i dag. La oss bare håpe vi har politikere og organisasjoner som evner og tør å ta tak i dette, hvis ikke kan det koste oss dyrt om ikke så alt for mange år.


Brennhete indisier

Publisert: 12.mai.2006 @ 11:38
Vestlandet har den siste uken vært herjet av skogbranner. Badesesongen er i gang allerede, og bjørkeløvet er fullt utsprunget. Og enda er det en uke til 17. mai.
brann

Men, en svale gjør ingen sommer. Og er det noen grunn til å tro at det kan være en sammenheng mellom disse skogbrannene og global oppvarming? Dessverre kan de se slik ut (selv om brannene skulle være påsatt). Og en ting er at det brenner, en annen ting er de generelle problemene tørken medfører i naturen. For normalt skulle det fremdeles ligge snøflekker i terrenget og avgi smeltevann til dyr og planter en god stund enda. Når det klimaet blir varmere, så blir det kortere perioder hvor snøen legger seg, noe som fører til mindre snø. Påfølgende rakere snøsmelting, medfører hurtigere avrenning, som til slutt kan medføre tørke og vannmangel for planter og dyr. Tørt terreng har redusert evne til å ta opp CO2 og brenner lettere. Skogbrann frigir CO2, samtidig som skogen etter en brann har mistet mye av sin evne til CO2 opptak.  Kanadiske forskere har vist at antall og omfanget av skogbranner har økt i takt med global oppvarming.

Men dette enkle eksempelet illustrerer hvordan en kaskade av effekter påvirker hverandre i et dynamisk system som fjernes fra likevekten, i såkalte ”feedback loops” eller tilbakeføringsløkker.  Og dessverre finest det mage slike løkker. To av de mer dramatiske vil antakeligvis også påvirke oss langs norskehavet i stor grad.

Dette gjelder virkningen av, og tilbakeføringsløkkene mellom global oppvarming og snø og isdekke på nordpolen. Havisen på nordpolen er særlig utsatt for klimaendring, siden den flyer i havet, samtidig så vil ikke nedsmelting av denne føre til særlige endringer i havnivået (det vil derimot smelting av isen på Grønnlang og Sydpolen ha). Snø og is reflekterer sollys tilbake til verdensrommet. Mindre is gir mindre refleksjon og dermed varmere klima, som igjen vil føre til økt smelting osv.

Men som om dette ikke var nok, så vil også smeltevarmen påvirke golfstrømmen. Golfstrømmen drives av den såkalte kaldtvannspumpen i nordatlanteren. Denne virker på bakgrunn av at kaldt vann er tettere og dermed tyngre enn varmt vann. (I motsatt ende Mexicogulfen er det en varmtvannspumpe). Så når det varme vannet kommer nordover og møter iskanten, så blir det nedkjølt, tyngre og synker. Noe som trekker varmtvann nordover for å etterfylle. Men dersom havisen smelter hurtig nok, så kan det legge seg et lokk av ferskvann i nordområdene. Dette lokket av ferskvann vil fremdeles være kaldt, men lettere enn saltvann. Kaldtvannspumpen kan dermed stoppe opp (ikke helt, men nesten).

Resultatet av dette er umulig å spå, men mest sannsynlig kalde somre og milde vintre. Altså verken bade- eller skisesong!

Skulle også innlandsisen smelte, så kan havet stige inntil 72 m om alt smelter. Nå vil dette riktignok ta noe tid, men det setter perspektiv på ting. Intuitivt skjønner vi at Nederlenderne og Danskene, for ikke å snakke om øyene i stillehavet, vil slite i et slikt scenario, men hva med oss her hjemme. Oslo, Bergen, Trondheim. Stavanger osv, vil ha store problemer allerede ved 2-3 m. Og hva med veier, jernbane, kaier, broer og annen infrastruktur? Ikke bare det som er bygget, men også det som er under planlegging. Er vi forberedt?

Christine Hafskjold skriver i sin blogg om bilavgiftene, og her er det helt klart et missforhold mellom visjon og virkelighet. Men dette gjelder i stor grad media også. På den ene siden er det lite informasjon og mye skremsel om klima, samtidig som man forherliger luksus og forbruk. Min trøst i så måte er at det blir jetsettets luksushytter i vannkanten av Blindleia og andre hytteparadis som blir de første til å stå under vann. Men jeg tror neppe dette bekymrer dem der de suser av gårde i sine luksus SUVer og luksusbåter ….


Føre var ? eller etter snar?

Publisert: 04.apr.2006 @ 11:46
I årtier har forskere snakket om den kommende klimakatastrofen, uten at det har skjedd stort. Men nå, har mange bråvåknet – også i USA. TIME hadde følgende overskrift i siste numer: ”Be worried. Be VERY worried.”

Isbjørn
I Europa har vårflommen blitt et stort problem, ikke bare for oss mennesker og våre byer som stadig oftere står under vann. Men for mange dyr og planter fører dette til problemer. Tidligere bidro den jevne snøsmeltingen gjennom sommeren til at planter og dyr i fjellområder kunne overleve. Men i de senere år har tidlig vår og uvanlig varme somre ført til at snøen har smeltet for tidlig, slik at den har vært borte når behovet for vann har vært størst.

Denne tørken fører blant annet til lavere plante vekst, som igjen fører til lavere CO2 opptak osv, osv. Det finnest et uttall slike tilbakeføringsløkker, som bidrar til å forsterke problemet med global oppvarming.

Det interessante er at takket være astrofysikken, så er vi nå i stand til få en anelse om hvilken knivsegg vi balanserer på når det gjelder CO2 innhold i atmosfærene og liv. Det er nok av eksempler på planeter som er tilnærmet lik jorden, men hvor alt enten er frosset eller koker.

Men er så alt håp ute? I følge James Lovelock, Gaia teoriens far og en av de mest kjente ”klimavarslerne”, vi har vi nå kun to valg. Vi kan enten fortsette som før, med det resultat at Gaia (jorden) på et eller annet tidspunkt vil vende tilbake til likevekten, men da uten majoriteten av menneskene og mest sannsynlig uten sivilisasjonen. Eller vi kan gjøre noe. Men da må vi virkelig ville gjøre noe.

I følge Lovelock er det eneste alternativet high-tech. I denne hight-tech veien inkluderer han også atomkraft, i hvert fall frem til fusjonskraft er en virkelighet. Lovelock hevder: "vi må slutte å diskutere de minimale risikoen for kreft av atomkraft, og heller følge den virkelige trusselen – som er global oppvarming". Dersom mat kan produseres industrielt fra CO2, vann og nitrogen, så bør vi gjøre det og la naturen hvile. Å gå for økologisk jordbruk vil bare forverre situasjonen, da det ikke er nok land, og vi trenger landarealene til å opprettholde klima og kjemien til jorden. Det er ikke lenger snakk om bærekraftig utvikling, men en bærekraftig retrett. Til dett trengs det utviklingsprogrammer som vil ha en størrelsesorden som vil få tidligere forsvarbudsjetter til å ligne dverger.


Det som er mest interessant med artikkelene i TIME, er at de bekrefter at det klimaforskerer har advart mot nå faktisk er i ferd med å skje, og det med et stadig høyere tempo, i en kaskade av selvforterkende hendelser.

Så spørs det da om vi klarer å snu oss og utviklingen? Lovelock er i hvert fall klar på at noe må gjøres. Men dette krever samhandling. Menneske er et flokkdyr som tidligere har vist at vi kan stå sammen i møtet med en ytre fiende. La oss håpe vi klarer dette i tide denne gangen også, selv fienden er oss selv ... uansett, det er vi som teknologer som må få oss ut av krisen


Kan vi løse Kraftkrisen?

Publisert: 27.feb.2006 @ 15:27
Det er med undring jeg har fulgt med de ulike innspill til debatten om den varslede kraftkrise, som er ventet om få år. Med undring fordi jeg ikke får argumentene til å henge sammen.

I hovedtrekk går argumentasjonen ut på at vi må bygge gasskraftverk nå, slik at vi kan ha tilgjengelig billig og sikker leveranse av strøm, særlig på nordvestlandet. Og det er her jeg ikke henger med, hvordan kan noen påstå at gasskraft er billig?

Kraftmangelen på nordvestlandet skyldes i all hovedsak vellykket industrietablering. Og industrien etterspør billig kraft i mengder. I tillegg ønsker Hydro å flytte aluminiumsproduksjon fra Høyanger til Sunndalsøra, noe som vil ytterligere forverre situasjonen. Hittil hadde jeg oppfattet at det var kostnadene ved å bygge nye ovner som gjorde at Hydro ikke ville fortsette i Høyanger, men så viser det seg det at det er kraftprisene som er for dyre. Dvs. det påståes at Hydro må ha en kraftpris på rundt 20 øre/kWh i 20 år for at det skal være interessant å fortsette i Høyanger.

Jeg registrerer også at Finn Bergesen Jr. på TU-nett vil forsyne Østlandet med gass til 20 øre/Sm3 eller 2 øre/kWh. Hvor han har de tallene fra vet jeg ikke ( kanskje trykkfeil?) ...

Gass koster i følge Verdensbanken  mer enn 6,52 $/mmbtu (gjennomsnitt juli – sept 2005 ) på det europeiske markedet, og prisen forventes å øke ( 1 mmbtu = 28,1 kWh, 1 Sm3 = ca.10 kWh i varme, 4-6 kWh som strøm fra gasskraftverk). Omregnet skulle dette bli over 150 øre/Sm3 Dette er jeg fortalt gir en strømpris på  35-40øre/kWh fra et gasskraftverk med dagens teknologi UTEN rensing. Det koster i tillegg ca 10 øre per kWh å rense CO2, noe som i beste fall vil gi en strømpris på 45-50 øre/kWh fra et gasskraftverk. Det blir fort dyrt med avgifter og linjeleie ...

En regner med at en står overfor et kraftunderskudd på 9-10 TWh /år om noen år. Men det eneste vi hører om er hvordan vi skal få mer og billigere kraft, aldri noe om hvordan vi bruker kraften, eller alternative løsninger. Jeg er heller ikke i mot bruk av gass, men mener vi bør bruke gassen til det den egner seg best til - nemlig  matlaging og oppvarming av hus og vann.

Men har vi helt glemt ENØK, og hva med vind- og vannkraft? ENØK sammen med satsing på vind og vannkraft kan sørge for at vi får nok kraft i fremtiden. Og med de endringer i klimaet vi observerer er det også sannsynlig at vi kan produsere mer kraft fra eksisterende vannkraftanlegg grunnet mer nedbør. Det er også mye å hente på å modernisere kraftverkene. Småkraftverk har også et stort potensiale, uten at det virker som om regjeringen nevneverdig er interessert i dette (Gitt bruddet i forhandlingene om grønne sertifikater)

FOSS

Aluminiumsproduksjon i Norge har aldri vært annet enn videreforedling av fossekraft, det er jo også derfor industrien ligger der den ligger - innerst i fjorden. Det synets som om denne gamle kunnskapen nå har gått i glemmeboken ved etablering av ny industri. Eller er det slik at denne kraftkrisen er det uunngåelige resultatet av at en helhetlig forvaltning av våre felles naturressurser er blitt ofret på markedsøkonomiens   alter. For det kan virke rart at ikke flere kraftverk er oppgradert, gitt at vi trenger mere kraft (men det vil jo gå ut over overskuddet på kort sikt). Bra da at vi hvert fall enn så lenge har hjemfallsretten.

Men hva med energiprisene internasjonalt. For energiprisene internasjonalt følger jo hverandre, så kraftprisene vil jo øke også i utlandet, kanskje enda mer enn her. Da vil det kanskje ikke bli så dyrt med nye ovner innerst i fjordene allikevel?

Det virker i hvert fall ikke logisk på meg å flytte kraftkrevende industri bort fra kraftkilden … særlig miljøvennlig er det ikke. Og med de forventede gasspriser, så blir det ikke god økonomi heller ... Det virker nå som at vi blir straffet fordi vi ikke har klart å tenke langsiktig på fornybare energikilder, eller har evnet å ta debatten om hva og på hvilken måte vi kan tillate oss å bruke all energien vår til.

Så får vi vente å se da, om det kan bli en helhetlig og miljøvennlig forvatning av kraftressursene i tiden som kommer, men tiltroen til regjeringen er ikke like stor etter at de brøt forhandlinene om grønne sertifikater ...


Hvem har rett?

Publisert: 13.jan.2006 @ 13:36
Jeg hadde egentlig tenkt at bloggen min skulle være om mye annet enn CO2 også. Men det var før de siste dagers kommentarer på forrige blogg, samt ”nyheten” i går om at vi ikke har nok C02 til å lage ”CO2 frie” gasskraftverk.

For å ta det siste først. Det har vært kjent en stund at dersom reinjisering av CO2 skal være økonomisk interessant, så må en ha i størrelsesorden fem millioner tonn CO2 årlig, mens de planlagte gasskraftverkene bare vil levere ca. 1,1 millioner tonn. En ”mangler” altså store mengder CO2. De løsninger som har vært antydet har her vært å importere CO2 fra kullkraftverk i Danmark og Storbritannia.

Det er altså ikke interessant å bygge kun ett ”CO2 fritt "gasskraftverk i Norge, ikke rart industrien nøler.

Når det gjelder Kyotoavtalen, CO2 utslipp og hele miljødebatten, så kan mye kokes ned til det som kalles ”allmenningens tragedie”. Eller det som økonomene kaller et ”imperfekt marked”. Med imperfekt menes at vi ikke vet kostnaden av å forbruke naturressurser (naturen sender jo ikke regning når vi graver opp gull, fisker eller forurenser o.s.v.). Dette betyr at vi ikke vet hva for eksempel den riktige prisen på 1L bensin eller 1kg gull er, dersom vi skulle betale for å reparere skadene ved forbruket. Noe som igjen kan føre til overforbruk av varer og tjeneste som er priset for lavt og tilsvarende underforbruk av varer og tjenester som er priset for høyt.
Sau
”Allmenningens tragedie” er svært interessant fordi den viser hvordan en gruppe rasjonelt tenkende individer ved å maksimere sin egen ”fitnes”, i sum ødelegger det fellesgode alle er avhengige av. Selv om eksempelet handler om et fellesbeite, så gjelder det i prinsippet alle naturressurser. Et annet eksempel, som riktignok er litt på siden, er "spam". Spam er gratis å sende ut for avsender, men koster alle andre i form av tregere epost, fulle servere, irriterende søppel o.s.v.

Når det gjelder konsekvensene av klimagassutslipp, så er det ingen som med sikkerhet kan si hvor dette leder hen.  Men en vet at en har med dynamiske og selvorganiserende systemer å gjøre. Det betyr at dersom en skyver systemet for langt ut av likevekt, så vil systemet etablere et nytt likevektssenter. Dette nye senteret er tilnærmet umulig og forutse eller beskrive, annet enn at det vil være forskjellig fra dagens likevektssenter, og at det vil være tilnærmet umulig å reverser prosessen.

Så spørs det da om vi kan eller vil prøve å snu den utviklingen vi ser konturene av, eller om vi tar sjansen på noe nytt og spennende? Det kan fort bli vel spennende …

Er Kyoto bra for miljøet?

Publisert: 05.jan.2006 @ 16:10
Etter Montreal møtet hvor Kyotoavtalene endelig ble ratifisert, den ”nye” gasskraftdebatten, samt debatten om petroleumsutvikling i nord, har jeg begynt å reflektere rundt Kyotoavtalen.

kull2

Prinsippet bak Kyotoavtalen er at CO2 utslipp relateres til det land utslippene oppstår, uavhengig av hvor produktene som produseres brukes. Dette gir noen pussige utslag, som kanskje virker mot sin hensikt.

For eksempel kan Norge importere så masse kraft fra forurensende kullkraftverk vi bare vil uten at det går ut over våre CO2 kvoter, mens dersom vi utvinner og eksporterer mer gass (utslipp knyttet til utvinning av gass, IKKE bruk av gass), eller bygger gasskraftverk, så sprenger vi kvotene våre.

Et annet eksempel er produksjon av Aluminium. Miljømessig er norsk produksjon av aluminium svært miljøvennlig, men i konkurranse om strømmen som trengs til dette, så taper vi i pris mot land utenfor Kyoto – såkalte ”Pollution heavens”.

Så lenge halvparten av verdens land står utenfor, vil vi oppleve tilpassninger av økonomisk karakter, som vil gi stikk motsatt effekt av det som var tiltenkt …
Det er etter hvert mange som spør seg om ikke tiden er moden for å se på om Kyoto avtalen bør revideres, slik at utslippskvotene følger forbruk, ikke produksjon.  Cicerone No. 5 2005 har flere interessante artikler om dette.

Jeg bare spør … det er jo forbruket som ødelegger ...

Hva er virkelig?

Publisert: 15.des.2005 @ 23:50
Hva er virkelig? En gang var virkeligheten at jorden var flat. Så ble den midten av universet, så rund, så en del av universet o.s.v. Hva betyr så dette? Svaret er like innlysende, som det overraskende. Virkeligheten (eller det vi opplever som virkelig) er en sosial konstruksjon. M.a.o. det alle tror er sant, er sant, inntil en eller flere bryter ut og etablerer en ny virkelighetsforståelse.
The blue planet

Det er etter hvert allment akseptert at klimaet er i endring. Det er også akseptert at hovedgrunnen til denne endringen er vårt forbruk av fossilt brensel. Likevel ser vi at trenden er flere og større biler og større motorer. Både produksjon og bruk forårsaker økte utslipp. Og media følger opp med kulørte artikler om de nye vidundrene, TU intet unntak i så måte.

Så blir spørsmålet: ”Hvor dum får vi lov til å bli?

Sikkert er det i hvert fall at når regningen kommer, så er det oss alle som må betale! Forsikringsselskapene har allerede begynt å sikre seg, så da blir det vel deg og meg da … og da får vi ikke valgmuligheter


Best uten ball!

Publisert: 08.des.2005 @ 10:27
Norge har siden Brundtland rapporten ble publisert i 1987 levd i den troen at vi ikke var så verst på miljø. Godt hjulpet av frisk luft, grønne skoger, rent vann og lavt befolkningstetthet. I Rio, Johannesburg og nå Montreal, holder vår miljøvernminister flammende innlegg om hvor viktig det er med handling nå!

Men står det så bra til egentlig? Det rømmer mer oppdrettfisk enn noen gang. Vi ødelegger fortsatt mye skog. Vi bygger igjen jordbruksland. Vi produserer mer søppel enn noen gang (også per hode). Vi brøker mer strøm enn noen gang. Vi bruker og mer fossilt brensel.

Nordmenn flest har fått med seg at klimaet er i endring. Men vi gjør fortsatt lite eller ingenting med det. Det er jo ikke så farlig med oss, eller? Mange vil nok få seg en overraskelse fremover. Flommer, stormer og ras vil øke i omfang og opptre på steder som har vært regnet som sikre. Nå skyldes ikke dette bare at klimaet er i endring, men også det at vi har endret på naturen på en slik måte, for eksempel mht flom, at det kanskje trengs mindre nedbør for å gjøre mer skade enn før, bare nedbørsmengden overskrider et vist nivå. Og her er vi ved litt av poenget. Naturen og miljøet rundt oss er dynamiske systemer, ikke lineære. M.a.o. vi kan vanskelig forutse hva som vil skje dersom vi slipper ut litt, eller graver litt mer …

Både i Norge og resten av verden har skadeutbetalingene fra naturskader økt dramatisk de senere år. I mange lang er det forsikringsbransjen som ofte går foran i å bekrefte nye trender og fenomener. Nå har er det i deler av USA og Tyskland blitt tilnærmet umulig å forsikre seg mot flom eller orkaner, et tydelig tegn på at også forsikringsbransjen begynner å ta inn over seg alvoret. Og selv om presidenten ikke gjør noe i USA, så er det flere delstater, med California i spissen, som aktivt går foran med meget ambisiøse handlingsplaner.

Men hva så med oss her hjemme. Hva gjør vi? Sparer vi strøm? Kjøper vi biler som bruker mindre drivstoff? Kaster vi mindre? Kjøper vi mindre? Dessverre er svaret negativt for de fleste av oss.

I tillegg reiser vi mer. I Storbritannia har alt redusert utslipp av klimagasser fra enøk og energi-effektivitetsarbeid de siste 30 årene, blitt mer enn spist opp av økning i flytrafikken alene! Selv irriterer jeg meg grenseløst hver gang jeg flyr fra Trondheim til Oslo. Den turen har jeg med maksimalt flaks klart på 2 timer og 45 minutter (fra døren hjemme i Trondheim til møtelokale i Ingeniørenes hus), normalt tar det nesten 4 timer. Hva om togforbindelse mellom de store byene kunne blitt rustet opp slik at det kun tok 4-5 timer fra by til by, uten all venting og mas ... da ville i hvert jeg tatt toget til Oslo. For ikke å snakke om miljøgevinsten!
34574-5
Det jeg savner mest i debatten er mangelen på alternativ tenking, som for eksempel trenger vi mer strøm? Er det vår rett at vi skal øke strømforbruket? Og gitt svaret – hvordan skal vi skaffe denne strømmen? Hva om kraftverksdirektørene var mer opptatt av å modernisere og effektivisere eksisterende anlegg i stedet for å hente ut større bonuser eller plassering av hovedkontor? Hva om vi drev mer enøk? Hva med småkraftverk?

Men det viktigste spørsmålet kan vi stille til den vi ser i speilet:
”Hva har du gjort?”, ”Hva slags bil skal du ha neste gang?”, ”Reiser du med fly eller tog/buss?”.

I det lange løp er det de små daglige valgene som avgjør …

Pest eller kolera

Publisert: 01.des.2005 @ 11:02
Norge er en klimaversting! Dette ble nylig gjentatt i av EUs miljøbyrå i en nylig utgitt raport om klimaendring. Vi har et større utslipp av klimagasser per hode enn resten av Europa. Ikke så veldig overraskende egentlig, dersom en ser seg rundt.

Vi kjører stadig mer, og bilene bruker like mye bensin som før (for over 50 år siden ble det også reklamert med biler som kun brukte 0,5L/mil), til tross for at motorene blir stadig mer effektive. Denne effektivitetsøkningen bruker vi opp ved at vi kjøper stadig større og tyngre biler ("the rebound effect"). Trenden er at vi nærmer oss med stormskritt USA når det gjelder bilbruk.

Trenden er også at vi bor på et stadig større areal per hode, noe som også skal varmes opp, belyses etc. Og når vannkraften ikke strekker til, så vil vi bruke gasskraft. Argumentet er at gasskraft i Norge er bedre enn kullkraft fra Danmark, noe som er vanskelig å argumentere imot. Men virkeligheten er mer kompleks, særlig ettersom kraftmarkedet er deregulert. Det er skrevet mye for og imot gasskraft, men noe av det mer spennende jeg har lest, er en dr. avhandling skrevet av Klaus Vogstad. Han viser i sitt modellarbeid at å introdusere gasskraft i det norske markedet betyr lite for kraftsituasjonen på litt sikt, men at det kan føre til en utsette av, eller i verste fall slå bena under, utbyggingen av vindkraft. Dette siste fordi gasskraft må konkurrere med andre energibærere på pris, og dermed risikerer å gjøre vindkraft ulønnsomt i lang tid.

Videre kan vi lese at Kyoto-protokollen ble ratifisert i dag. Det betyr at Norge, i likhet med mange andre land, for alvor må begynne å redusere utslippet av klimagasser.

Hydrogen er fremtiden, leser vi mange steder. Brenselceller er fremtiden. Jeg tror begge deler er rett, men at de utfyller hverandre. Industriell økologi handler bl.a. om se etter sammenhenger i komplekse systemer, slik at vi kan handle mer rasjonelt. Ved Institutt for fysisk ressursteori, Chalmers Techniska högskola, har de studert hva som kan skje om vi konverterer til brenselceller. De kom frem til at vi kan få et problem med å skaffe nok platinum til alle brenselcellene, og konkluderte derfor med at vi burde søke å bruke brenselceller til store anlegg, men at små mobile systemer (bil og fly) fortsatt bør bruke energieffektive forbrenningsmotorer inntil vi kan ta i bruk hydrogen.

Tony Blair og den Britiske regjeringen høster storm fordi de igjen vil bygge atomkraftverk i Storbritannia. Men er dette så ille? I valget mellom pest eller kolera, velger de …? James Lovlock, Gaia-teoriens far, uttalte i for en stund siden at det eneste som kan hjelpe oss til å unngå en klimakatastrofe (det er allerede for sent å unngå en klimaendring) er en storstilt utbygging av kjernekraft nå, samt en storstilt satsing på å utvikle nye fornybare energikilder. Risikoen for å ødelegge miljøet er faktisk mindre ved kjernekraft enn ved en fortsatt ukritisk bruk av fossilt brensel.
atom
Gitt disse perspektivene, blir den norske debatten om gasskraft interessant. Problemet i en miljøsammenheng (dersom de bygges uten CO2-rensing), er at disse kraftverkene ikke erstatter kullkraft, men kommer i tillegg til. Globalt har jeg problemer med å se at to norske gasskraft med CO2 rensing vil bety noe særlig fra eller til. Dersom vi skulle rense alle forurensende varmekraftverk i verden snakker vi om ca 70 000 slike renseanlegg.

At disse kraftverkene er CO2 frie, er forresten det dummeste jeg har hørt. De produserer CO2 i bøtter og spann. Det nye er at CO2 er interessant for å drive ut mer olje og gass fra resorvarene i Nordsjøen. Men det er og blir en ”end-of-pipe” løsning, en miljøstrategi som i dag regnes for å være gammeldags, og er forlatt på de fleste andre områder. I dag er en stort sett mer opptatt av å unngå at problemet oppstår i første omgang.

Men hvorfor ikke tenke litt nytt. Hva med å bygge disse kraftverkene med CO2 rensing, men så bruke kraften til å produsere Hydrogen (som det jo er mangel på)? Da ville en kunne utnytte gassen, samtidig som en ikke ødela for vindkraft og andre nye fornybare energikilder.

Et kjernekraftverk i Oslo-regionen ville kanskje heller ikke være så dumt om en følger argumentasjonen til Lovelock. Det er jo der det bor folk, slik at en kan utnytte både varmen og strømmen på en god måte. Men også kjernekraft vil skape vansker for vind og bølgekraft om en ikke overfører penger fra den ene til den andre.
 

Mot normalt

Publisert: 25.nov.2005 @ 01:09
At det regner i Bergen er ingen nyhet. 2,4 m i året er ganske så normalt. Men at nedbørsrekorder står for fall, og at regnet "tar liv", det er nytt!

Bergen-regn
I høst har vi hatt ekstremvær over hele Norge, og andre steder på kloden. Selv var jeg en av dem som, dersom man så bort fra alle lidelsene, håpet at USA og andre formodentlig skulle lære noe av "Kathrina" - nemlig at klimaet er i endring.

Men har vi så lært noe her hjemme? Svært lite. Vi fortsetter å skrike etter mer og billigere strøm og bensin. Flere og bredere veier, mindre bompenger, lavere bilavgifter etc etc. Vi er tilsynelatende opptatt av miljøet, samtidig som vi etterspør og forbruker mer og mer.

"Ta tre, betal for to" står det på plakater i de fleste butikker. Vi kjøper bl.a. så masse billige og dårlige klær (som vi aldri bruker), at når vi leverer dem ubrukt til frelsesarmeen noen år etter så er de eneste som vil ta i mot dem, de landene som selv har produsert dem. Og hvem reparer en sykkel? eller et armbåndsur? Det er da billigere å kjøpe flunkende nytt.  Vi forbruker mer og mer, samtidig som vi kaster enda mer. Mye av klimaendringene har fulgt den industrielle revolusjon, og er altså for en stor del skapt av teknologer. Vi som teknologer bør derfor ta et aktivt ansvar for å snu utviklingen. For å få det til: "må vi tenke annerledes enn vi tenkte da vi skapte problemet", som Einstein sa det.

Program for Industriell økologi ved NTNU studerer slike komplekse sammenhenger ut fra et tverrfaglig ståsted. Tanken er i korte trekk at industrielle systemer skal lære av naturen, slik at vi kan (re)sirkulere stoffer og materialer i samfunnet med minst mulig energibruk og færrest mulig uønskede avfallsprodukter, for på en slik måte nærme oss et bærekraftig samfunn. Det er viktig å studere de ofte skjulte sammenhengene, mellom ulike systemer, noe som ofte vil gi overraskende resultater. Er f.eks. en elektrisk bil mer miljøvennlig enn en drevet av bensin? Ikke nødvendigvis dersom strømmen blir produsert av et gammeldags kullkraftverk, en av flere grunner til at California i 2003 gav opp kravet til andel solgte elektriske biler i revisjonen av sitt  "Zero Emission Vehicle (ZEV)" program.

Men det som kanskje opptar og bekymrer meg mest er det vi tenker minst på, det vi tar for gitt. Nemlig hvordan vi arbeider, bor og beveger oss.

Bygg og infrastruktur forbruker ca 40% av energien og materialene i samfunnet. Samtidig står det for 70% av nasjonalformuen vår (gjenanskaffelsesverdien for viktige deler av infrastrukturen er anslått til minst 4400 milliarder kroner, dvs ca 6 statsbudsjett, eller vel 4 petroleumsfond). Det som særlig kjennetegner bygg og infrastruktur er den ofte svært lange levetiden disse har, ofte over 100 år. Når vi i tillegg vet at over 90% av miljøbelastningene fra disse kommer fra driftsfasen, så sier det seg selv at dersom vi velger dårlige løsninger i dag - så vil dette få konsekvenser i lang tid fremover. I tillegg kommer ikke ubetydelige reparasjons- og vedlikeholdskostnader.

Byggenæringens Landsforbund (BNL) har anslått at potensialet for økt verdiskapning i byggenæringen gjennom mer bærekraftige løsninger til 20-30 milliarder NOK. Fra før vet vi at BA-næringen omsetter for nær 250 milliarder, med en verdiskaping på ca 60 milliarder. Et ikke ubetetydelig bidrag til norsk økonomi.

Problemet er bare at det knapt finnes forskningspenger til å få i gang den innovasjon og nyskapning som trengs. Ufattelig spør du meg.

Her har vi muligheten til virkelig å gjøre vei i vellingen, både økonomisk og miljømessig, og så får vi det ikke til. Bakgrunnen for dette er sammensatt, men organisering og stivbente regler får ta mye av skylden. Kravet til brukermedvirkning, er et slikt krav. Det er relativt få bedrifter som er store nok til at de kan delta i forsknings- og utviklingsarbeid. Dette gjør det vanskelig å få i gang brukermedvirkning. Dernest synes det som at Forskningsrådet heller ikke evner å se behovet.

I tillegg har vi politikere som er mer opptatt av kortvarig popularitet enn de lange linjer. Vi har nå fått en kunnskapsminister som representerer et parti som i hele valgkampen forfektet den karakterfrie skole, og som har startet sitt virke med å kutte bevilgningene til FoU og angripe bordbønnen. Dette lover ikke godt. Han burde ha viktigere ting å konsentrere seg om. At forskning lønner seg, er gammelt nytt. I tillegg haster med å implementere nye løsninger for en bærekraftig utvikling. Her har man altså en unik mulighet til å slå to fluer i ett smekk. Så er det å håpe da, at de regjering og storting etter hvert evner å tenke langsiktig, og ser behovet for en bred og langsiktig forskning, spesielt innen teknisk-naturvitenskapelige fag. For hvem vet hva vi vil få bruk for i fremtiden. Hvor hadde vi vært uten tilgang på kunnskapsrike geologer og byggfolk når oljeeventyret startet?


hits