Norge en klimaversting

Publisert: 01.nov.2006 @ 11:26

Mangel på handlekraft i klimaspørsmål kan koste oss dyrt. Har vi politikere som evner og tør gjøre noe?

 kull2

Det er merkelig dette med hva som oppfattes som virkelig, og hvordan virkeligheten beskrives. To religionsforskere, Bergen og Luckman, ble berømte på ’60-tallet da de postulerte at virkeligheten var en sosial konstruksjon, m.a.o. at det som flertallet anser som virkelig, det er virkelig for det sosiale felleskap (les samfunnet). For meg virker det som at debatten om menneskeskapte klimaendringer nå har endret seg i media. Der forskerne før ble beskyldt for å rope ”ulv” og mele sin egen kake, skriver en nå mer skalig og nyansert.

Også i politikken skjer det ting, hvert fall i utlandet. For det er påfallende hvordan EU (som det er mest naturlig å sammenligne seg med) systematisk arbeider for å nå sine forpliktelser i henhold til Kyoto-avtalen, gjennom enøk-tiltak og bruk av alternative energikilder. De påstår attpåtil at dette skaffer dem flere interessante arbeidsplasser, et økonomisk konkuransefortrinn, og selvfølgelig miljø og helsegevinster. Mange EU -land, bl.a. Storbritania, Frankrike og Sverige ligger også godt an i forhold til målsetningene i Kyoto-avtalen.

Dette i kontrast til vår hjemlige politiske barnehage, der kraftsosialismen rår, og forskningsbudsjettet overføres til barnehagene. Og ikke før hadde Lavutslippsutvalget, ledet av professor Randers (BI), lagt frem sitt forslag til hvordan vi (med relativt enkle midler og til en rimelig penge) kunne redusere våre CO2 utslipp med 50-80 % innen 2050, så går regjeringen imot ett av disse rådene og avtaler gasskraftverk uten rensing fra dag én, samt å inkludere den såkalte verdikjeden for CO2 håndtering. Jeg er ingen ekspert på disse teknologiene, men argumentasjonen til Lavutslippsutvalget mot en slik verdikjede virket fornuftig. Noen mener også at nødvendig teknologi allerede finnes. Jeg er mer redd at et gasskraftverk vil ødelegge for nye fornybare alternativer, da disse på kort sikt vil bli mindre lønnsomme.

Men regjeringen skal ha ros for de nye bilavgiftene, de er et skritt i riktig retning. Selv om jeg er litt skuffet over at de ikke er helt teknologinøytral i den forstand at effekt fortsatt teller i avgiftsgrunnlaget. Dette er i bl.a. i disfavør av miljøbiler som SAAB Biopower (som jo oppnår en høyere effekt med E85). I det hele tatt kommer SAAB Biopower dårlig ut av de nye avgiftene, da avgiftene heller ikke skiller mellom CO2 fra fossilt eller fornybart brensel (et problem vi også deler med bl.a. Storbritannia). I så måte hadde det vært bedre om hele avgiftene ble lagt på drivstoffet, og ikke bilen. Da hadde det vært et større og kontinuerlig initiativ til å kjøre miljøvennlig. Det forutsettes da at disse avgiftene brukes til å etablere kollektive ”CO2-frie” alternativer der det er mulig, som trikk og bane i og rundt Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, samt høyhastighets-togbaner mellom byene.

Men det største problemet er fortsatt fellesskapets mangelfulle (om en er bekymret for klimaendringene) forståelse for problemkomplekset. For hvordan kan vi forklare at folk nå strømmer til bilforhandlerne for å kjøpe en “forurensende” bil før prisen stiger, eller at enøk er et ord vi ikke bruker lenger. Jeg savner en diskusjon om hvor mye en bil skal kunne slippe ut per km, eller hvor mye energi et hus skal bruke per m2 (her må en nødvendigvis konsentrere seg om nybygg, og energimålet må være fleksibelt i forhold til energikilde og den til enhver tid tilgjengelige teknologi). Det siste er for så vidt indirekte nevnt av Lavutslippsutvalget, i og med at de ønsker at en fremover alltid implementerer best mulig teknologi ved nybygg, vedlikehold og reparasjoner.

Mandag presenterte Sir Nicholas Stern, “the Stern Review on the Economics of Climate Change” for den britiske regjeringen. Denne rapporten er interessant i den forstand at den representerer et skille i rapporter om klimaendringer - da den ikke diskuterer miljø, men de økonomiske konsekvenser av klimaendringer. Her hjemme har nok mange tenkt at dette ikke gjelder oss, men dem langt borte. Men i følge Stern, så vil de endringer dem langt der borte vil bli utsatt for, slå tilbake på oss i vest gjennom endret verdenshandel (som vi jo er blitt svært avhengig av). Vi kan dermed vente oss en økonomisk depresjon verre enn den i 30-årene om vi ikke gjør noe – og det umiddelbart. Stern har også satt en pris på klimagassutslipp lik 550 kr tonnet, noe som omtrent 3 ganger dagen kvotepris.

Så er det bare å håpe at vi snart våkner og gjør noe, samt at vi har politikere som tør. Nøling vil straffe seg og bli dyrt. Vi bør gjøre som EU, som satser stort på forskning og utvikling av mange forskjellige teknologier og energiløsninger. Fremtiden krever kunnskap og nye løsninger, og det er umulig i dag å forutse hva som vil bære frukter i fremtiden. Kanskje kjernekraft med thorium bør får en sjanse likevel?


hits